Jag har skrivit ett litet resebrev från vår rundtur. Ni får stå ut med att det är på norska, har skrivit det så att det kanske kan användas på jobbets hemsida.
Etter å ha vært i Botswana i 10 måneder ble det endelig tid og anledning til å gjennomføre en skikkelig ”road trip” rundt i Botswana. Det var Tore og jeg som dro sammen med min mamma og pappa som var på besøk. Heldigvis fikk vi lånt en bil med firehjulsdrift, for å dra på langtur i en Toyota Corolla i Botswana er nok ingen lur idé. Særlig ikke når du aldri har kjørt veiene oppe i nord før.
Først gikk turen til Ghanzi som er hovedsentret for kjøttproduksjon i Botswana. Og det var vel det eneste den byen hadde å by på. Ikke noen spennende opplevelse i Ghanzi denne gangen med andre ord. Naturen vi kjørte gjennom var heller ikke særlig spennende, men det skal sies at jeg aldri før har kjørt 75 mil uten at omgivelsene har endret seg i det hele tatt. Fine veier kunne i hvert fall Trans Kalahari Highway by på!
 |
| Okavango Deltat bjöd på både stora och små djur |
Ferden gikk videre til Maun hvor vi parkerte bilen for å fly in til Okavango-deltaet. Det var en 20 minutters tur i småfly til campen vi skulle bo på, og det var så spennende så ikke en gang mamma var redd i det lille flyet. Vi så elefanter og flodhester fra lufta, og forsto snart at dette kom til å bli en bra tur. Campen vi bodde på het Oddballs og rekommanderes for alle som vil ta en tur till deltaet. Med flaggermus hengendes i taket ovenfor middagsbordet, elefanter som gikk rundt i campen kveldstid for å riste ned palmefrukter og lyden fra gressende flodhester i sivet utenfor teltet, kom vi tett innpå dyrelivet. Litt for nært da vi var ute i mokoro (kano gjort av uthult trestamme) den ene dagen faktisk, der en flodhest gikk til angrep og var et par meter unna å velte oss ut av mokoroen. Med de tennene det beistet hadde, ville det ikke vært noe blidt møte hvis vi hadde falt i vannet. Heldigvis var vår guide kjapp og staket oss i sikkerhet i sivet på andre siden elven. I ettertid er det i hvert fall en spennende opplevelse.
Tilbake i Maun var det noen administrative oppgaver som måtte gjøres. Vi ville nemlig ta med bilen over til Zimbabwe, men det er ikke lov uten tillatelse fra arbeidsgiver (når det er en firmabil). Et stempel fra ”serious crimes” avdelingen på politistasjonen er påkrevd. Denne avdelingen godkjenner at registreringspapirene faktisk stemmer med den bilen en kjører. Dette for å unngå at biler blir smuglet ut av landet. Avdelingen var dog ikke veldig ”serious” da jeg kom dit. De stemplet ”checked and confirmed” uten en gang å gå ut av kontoret. Men like glade var vi da vi kunne kjøre videre med de riktige papirene.
 |
| Ute på Ntwetwe Pan |
I Botswana finnes foruten STORE arealer med semi-ørken, også store saltsletter. Dette var for evighetslang tid siden store sjøer (på størrelse med Victoria sjøen) men har nå tørket ut og er mer eller mindre helt livløse. I motsetning til andre steder i verden hvor en er redd for ørkenspredning, er en her redd for ørken-minking, da dyr som kommer seg ut på slettene fører med seg gressfrø som slår rot. Likevel vil saltslettene nok være der en god tid fremover. Vi benyttet muligheten til å bli med på en overnatting der ute, og det var en spesiell opplevelse å være midt ute i ingenting. Ingen andre lyder enn snorking fra andre som var med på turen. Stor kontrast til deltaet med andre ord! At vi fikk kjøre firehjuling for å komme ut dit gjorde ikke turen verre. Vi så også meercats, som er små søte dyr som graver etter småkryp hele dagen, og som står på bakbena og speider etter farer rundt omkring. De er heldigvis ikke redde for mennesker.
 |
| Det kryllade av djur i Chobe NP |
 |
| High tea med fantastisk utsikt, fyllde på energidepåerna inför springandet dagen efter |
Så nærmet vi oss siste del av turen som var Victoria Falls i Zimbabwe. Med alle papirer i orden var det ikke noen problemer selv om det tok litt tid. Om en nå ikke regner 150 USD i klimaavgifter og en ubegripelig forsikring jeg bare måtte ha for å føre in bilen i Zimbabwe som et problem, vil sies. Men en må betale mye for å kjøre rundt på norske veier også, og det er i et land som ikke har problemer med økonomien, så en skal en vel ikke klage for mye. I hvert fall ikke hvis det er slik at pengene går til oppbygging av landet/veiene (noe som en for så vidt kan lure på). Vel framme i Vic Falls treffet vi mange kjente fra Gaborone samt Pål som jobber på Maputo-kontoret. Grunnen til det var at vi alle skulle springe Vic Falls half marathon. Etter å ha trent i flatt terreng i Botswana ble de fleste av oss en anelse skeptiske da vi merket hvor kupert området var. Alle modifiserte derfor sine antatte løpetider, men faktisk sprang alle bedre eller som forventet. Den vakre naturen og den spektakulære utsikten da en sprang over broen mellom Zimbabwe og Zambia gjorde godt på løpehumøret. Alle var fornøyde og vi kunne begi oss på cruise på Zambezi elven med slitne bein og like medaljer den kvelden.
Der var ferien stort sett over, med unntak av de 1000 km som skulle tilbakelegges på én dag for å komme hjem igjen… Men med gode veier og bytting på å kjøre med pappa (Tore ble igjen for å rafte dagen etterpå) kom vi hjem ikke lenge etter at det ble mørkt. Og til en veldig lykkelig hund som fikk komme hjem etter å ha vært på kennel en drøy uke.
